Haakon Sørbye
«Dere har et ansvar, følg det opp.»
Hvem var Haakon Sørbye?
Portrett fra fangekort, Riksarkivet.
Haakon Sørbye var ingeniørstudent ved NTH i Trondheim da krigen brøt ut. Som dyktig radioamatør ble han tidlig involvert i den hemmelige etterretningsgruppen Theta, som opererte en radiosender for å spionere på tyske skipsbevegelser for britene. Han ble arrestert av Gestapo 9. september 1941 etter å ha gått i en felle i en dekkleilighet i Trondheim. Etter opphold i Vollan fengsel, Møllergata 19 og på Grini, ble han i 1943 deportert til Tyskland som NN-fange.
Erfaringene fra Natzweiler og Dachau
Haakon Sørbye ble deportert til utryddelsesleiren Natzweiler i august 1943 som NN-fange («Natt og tåke»), en kategori fanger som nazistene ønsket skulle forsvinne sporløst gjennom utsulting og umenneskelig hardt arbeid. Ved ankomst ble han tildelt fangenummer 4813. Han ble sendt direkte til det beryktede steinbruddet for å bryte granitt til Hitlers planlagte seiersmonumenter. Arbeidsdagene var på 12 timer med minimalt med mat, noe som førte til at vekten hans raste fra 70 til 55 kilo i løpet av to måneder.
«Det er bare en vei ut av denne leiren, og det er gjennom krematoriepipen!» – Kommandant Josef Kramer ved ankomst til Natzweiler.
Haakon betegnet likevel sin egen historie som en «solskinnshistorie» på grunn av en rekke tilfeldigheter og flaks. Hans tekniske kyndighet ble hans redning. Han ble plukket ut som mekaniker og fikk i perioder jobbe under tak med å demontere flymotorer og reparere maskiner. En annen unik overlevelsesstrategi var strikking. Ved hjelp av en smuglet pennekniv spikket han strikkepinner av treverk fra sengene på Grini. Han strikket blant annet fingervanter til en fangevokter (kapo), noe som ga ham tilgang på ekstra matrasjoner som berget livet hans gjennom den harde vinteren.
Høsten 1944 ble leiren evakuert på grunn av de alliertes fremmarsj, og Haakon endte via Dachau opp i leiren Ottobrunn. Her fikk han igjen bruk for sin ingeniørbakgrunn og arbeidet i et laboratorium for forskning på supersoniske fly. De forbedrede arbeidsforholdene og tilgangen på mat her gjorde at han var i live da de hvite bussene fra svensk Røde Kors endelig hentet de norske fangene i mars 1945.
Budskap til fremtiden
Haakon Sørbye var sterkt opptatt av at historien aldri måtte få gjenta seg. Hans mest sentrale råd til ungdommen handlet om betydningen av inkludering og personlig ansvar i hverdagen:
«Merker dere at det er noen som så å si blir mobbet ut av fellesskapet, ta de inn mens det enda er tid, ellers kan dere risikere å lage en ny type nazister. Pass på. Dere har et ansvar, følg det opp.»
Hvorfor historien er relevant i dag
Gjennom sitt virke som tidsvitne gjorde Haakon historien fysisk og nær ved å la elevene få se og ta på gjenstandene han selv hadde laget i fangenskapet, som de strikkede fingervantene med medfangens monogram. Hans historie er en påminnelse om hvordan kreativitet, menneskelig varme og evnen til å se mennesket bak fiendebildet kan være avgjørende selv i de mest dehumaniserende systemer.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Foto: Marcel Lelienhof
Som pensjonert professor ved NTH viet Haakon store deler av sitt liv til å fortelle sin historie til skoleungdom. Han gjennomførte hele 38 reiser som tidsvitne for Stiftelsen Hvite Busser i løpet av bare fire år. Han beskrev formidlingen som sin livsoppgave og mente at samtalene med de unge fungerte som «medisin» for hans egne traumer, fordi hans lidelser kunne komme til nytte for nye generasjoner.
«Det hjelper å snakke om det, og å få respons fra dagens unge.»
Haakon Sørbye døde 15. september 2016
Lær mer om historien til Haakon Sørbye
Hele intervjuet av Karine Næss Frafjord