Intervju: Kristian Ottosen
«For det er jo bare hvis man vet hva som virkelig skjedde at man kan være med på å forhindre at noe sånt skal skje igjen.»
Fra Solund til Bergen og skolegangen
Jeg er født i Solund Ytre Sogn, det ligger helt vest, nærmeste nabo til England. Men grunnen til at familien flyttet til Bergen det var at min far var sjømann og da han så begynte å reise i rutefart, fast i Bergen hver fjortende dag, fire dager i Bergen. Da fant han ut at ettersom vi Solund, hvor jeg kommer fra, bare hadde syvårig skole som var faktisk en omgangsskole, så ville han gjerne at vi skulle få en utdanning og derfor så flyttet vi til Bergen. Og da var jeg vel ti år gammel. Og så ble vi jo da boende i Bergen frem til krigsutbruddet i nitten førti. Og på den tid så fullførte jeg da folkeskolen og tok det som het middelskole og gymnaset. Så jeg gikk da i tredje og siste gymnasieklasse på Tanks skole i Bergen den niende april nitten førti.
Oppvekst og lærernes påvirkning
Jeg drev sport, idrett var vanlig ikke noe spesiell, var vel aktiv som elev og sånt noe. Men vi var jo veldig oppmerksom på det som kom som et resultat av krigsutbruddet da. Vi hadde en lærer som var veldig, rektor Seim, det var to lærere i Bergen som forberedte ungdommen på det som eventuelt kunne komme. Den ene var Mons Haukeland som var gymnastikklærer og kaptein, og det andre var da Anders Tuven Seim, de var kjente lærerer og veldig oppattt av forsvarssaken. Og i den utstrekning det var mulig så fikk nok gjennom dem også kanskje mer informasjon om det som ville komme enn ungdom flest. Slik at da plutselig invasjonen var der niende april, det kom jo over natten så var det helt naturlig for meg i alle fall å ta kontakt med min rektor og på den måten kom jeg da relativt tidlig med i det som hette organisert motstandsarbeid.
Invasjonen 9. april 1940
«… så vi var plutselig i krigssonen da, det var slett ikke noe hyggelig.»
Jeg syns jo det var helt forferdelig, jeg, min far som var sjømann han hadde jo da reist fra Bergen med sin båt den sjette april på vei til Island. Og mine to brødre var å gjorde sin militærtjeneste, det vil si den ene, den eldste hadde gjort sin militærtjeneste og den yngste var i marinen, den nest, vi var fire gutter, den eldste altså, jeg er nummer tre. Så vi hadde jo alt dette nær på oss da og det var jo ille, en dag. Vi våknet jo alle sammen om natten først og fremst ved at vi hørte den veldige flyduren tyske fly som fløy lavt over hustakene. Og så var det jo trefninger på to steder utenfor Bergen, en var Hellen festning og det andre Kvarven, så vi var plutselig i krigssonen da, det var slett ikke noe hyggelig.
Motstandskampens begynnelse
Det var jo noe som vokste frem veldig hurtig. Enten så meldte du deg frivillig og kom med i kampen. Jeg hadde jo ikke noen militærtjeneste så jeg meldte meg da til disposisjon som jeg sa. Og kom da relativt fort inn i det som etterretningstjenesten, innsamla opplysninger. Men det gikk jo en lang tid før man, man skal huske på en ting at i befolkningen så var det jo ikke noen klare perspektiver om hvordan en skulle forholde seg. Vi visste jo alle at regjeringen hadde sagt nei til Hitlers ultimatum og at det følgelig ble krig, konfrontasjon mellom norske styrker og tyske styrker. Vi visste jo også at de norske styrkene var veldig underlegne, men kampene pågikk jo, både på Vestlandet på Sørlandet og vi fulgte jo relativt godt med i det.
Valget om å kjempe hjemme
«For meg stod det veldig klart nok så tidlig at det var noe meningsfullt å gjøre hjemme og det var viktig å gjøre det.»
Vi fulgte jo også regjeringens vei opp til Tromsø og vi visste jo utmerket godt da, da regjeringen valgte å henlegge sin virksomhet til London og fortsette kampene derfra. Vi kjente til eiendomsfullmakten hvor da Stortinget var samlet for siste gang, og fattet vedtak om at regjeringen hadde fullmakt til å ivareta landets interesser inntil den dag kom da Stortinget igjen kunne samles i et fritt rike. Eller innkalles som det heter til vanlige forhandlinger. Så perspektivet omkring vår motstandskamp og frihetskamp om du vil, den tror jeg var ganske klart for de fleste. Men fordi jeg da bodde på Vestlandet og man var nær kysten så var det jo det meste naturlige for den som hadde de riktige forbindelsene og som gjerne ville arbeide og ta seg over til England. Og det var jo en betydelig skøytetrafikk, og med min bakgrunn i kystdistriktet var ikke det noe problem å vite hvem som reiste og hvem som ikke reiste. Men det var liksom i den utstrekning i hvert fall i mitt miljø, vi snakket om det, så var det jo et spørsmål om hva man kunne gjøre hjemme. Og for meg stod det veldig klart nok så tidlig at det var noe meningsfullt å gjøre hjemme og det var viktig å gjøre det.
Organisert etterretning og kontakt med England
Så vi kom veldig fort inn i det som senere ble kalt etterretningstjenesten. Nå skal en jo huske en ting, sånt vokste jo ikke frem over natten og det gjorde det heller ikke i England. Så de første engelske raids mot norskekysten de skjedde jo som en ren engelsk operasjon uten at den norske regjering i London var informert om det. Men der kom man jo veldig fort overens med England at for England å drive landgang i Norge uten at norske myndigheter var informert å kunne komme med sitt syn på det, det var jo ikke noe videre klokt.
Så i England ble det da tidlig i nitten førti en dannet den såkalte ”Joint British Norwegian Intelligence Service”. På denne måten man fikk en organisert toveis kommunikasjon mellom Norge og England. Og da slik at alle de kodene som ble brukt de var engelske, alle kortbølgesendere var engelske og alle bestemmelser om hvilke frekvenser en skulle sende på det ble gjort i England. Omvendt så var det slik at vi, når jeg sier vi så var det en liten gruppe, som var i en så heldig situasjon at vi relativt fort kom i kontakt med de riktige folkene og de riktige myndighetene.
Opprettelsen av Theta-gruppen
«Skulle vi gjøre noe nyttig måtte vi gjøre det på den riktige måten.»
Rent konkret så ble det da gjort på den måten at, innenfor denne vennekretsen som jeg tilhørte, vi var vel alt i alt ni tenker jeg, en jente var med der. Vi fikk da veldig fort klarhet i at skulle vi gjøre noe nyttig måtte vi gjøre det på den riktige måten. Og den riktige måten den bestod i at en karene ble med en skøyte til England, han hadde da med seg planer for etablering av en kortbølgesender i Bergen. Han hadde med seg planer som viste hans identitet. Og han ble det godtatt etter bare noen få dager og gjennomgikk et hurtigkurs i bruk av telegrafi i bruk av kortbølgesendere, bruk av våpen, bruk av kode. Det å sette opp et telegram å tyde telegram. Så han kom faktisk tilbake etter mindre enn to måneder med alt det utstyret vi trengte, dette skjedde før juli nitten en og førti.
Og da var det jo imidlertid også slik at vi på norsk side visste hvordan dette apparatet skulle fungere, vi hadde egen telegrafist, vi hadde en reservetelegrafist også. Og vi hadde et sted hvor de viktigste dokumentene og de viktige redskapene kunne oppbevares. Det ble det senere Tetarommet i Enhjørningsgården i Bergen, bryggen i Bergen.
Jakten på senderen og peilingens farer
I mellomtiden hadde vi jo under forberedelsen av dette arbeidet fått full forståelse av at vi på ingen måte måtte undervurdere den tekniske dyktighet som lå i den i det tyske systemet. Tyskerne var jo veldig avansert når det gjaldt for eksempel en sånn ting som å peile inn en sender. Alt det hadde vi da forberedt oss på, vi hadde en, vi sendte aldri fra samme sted to ganger på rad. Vi flyttet og en av mine jobber var da å ta denne kortbølgesenderen som vi bar i en sånn skoleveske og bære den fra sted til sted innenfor Bergen bykjerne.
Du skjønner utmerket lytterapparater, lytteutstyr det var ikke noe problem for dem hvis det kom et fremmet signal på luften. Og si hvor signalet kom fra selv om eteren er svær så er den veldig liten likevel. Og i det tyske system lå det jo at man hadde en lytterstasjon, for å ta det veldig enkelt, i Berlin, en i Frankrike, en i Oslo, og det tok dem i grunn ikke lang tid å finne ut via peiling hvor senderen måtte befinne seg. Først tok man det store kvadratet og så innsnevret man det og til slutt så kunne man da være i et sted som Bergen, å si at der er den senderen. Det visste tyskerne veldig godt. Og i sitt system så hadde de jo fire og timers tjeneste de og i sine lytterstasjoner og jeg tror nok at det er riktig å si at fra første dag som vi kom på luften så lyttet de og tegnet hvert eneste telegram. Men de klarte aldri å identifisere noen personer med den sendingen.
Hva navnet «Theta» betød
Alle stasjoner som var her i Norge hadde til å begynne med et gresk navn, Alfa, Beta, Telta, Ceuta, så Telta så vidt jeg vet er rett og slett en gresk bokstav, femte bokstav i det greske alfabet. Og når man valgte det som identifikasjonstegn, det var jo identifikasjonstegn, altså stasjonen den hadde jo et annet kallesignal så vidt jeg husker var det, ja, NZYN tror jeg, NZYN kaller, ikke sant. Og da lå det i lå det i kortene at med det som denne karen som reiste til England og kom tilbake, Bjarne het en, Bjarne Thorsen, han var jo senere han gikk jo senere inn i marinen. Så var det en klar formel at vi skulle, hvis vi hadde noe på hjertet, mandag skulle sende til den tidspunkt, tirsdag da og da, onsdag da og da, torsdag da og da. Og hvis ikke vi hadde noe på hjertet så skulle vi likevel lytte for det kunne hende man hadde noe på den andre siden.
Etterretning og skipsinformasjon
Nesten altså det høyeste prioriterte var rett og slett sjømilitære opplysninger. Altså informasjon om tysk krigsskip langs kysten. Og Bergen var jo veldig sentralt punkt på det området. For det første ble jo det i Bergen bygd en stor ubåthall og for det andre var Bergen veldig viktig anløpssted av sydgående båter og nordgående båter. Det for eksempel å frakte malm fra Narvik, langs kysten på vei til Tyskland var en viktig operasjon. Tyske tropper nord for Bergen skulle jo ha sine forsyninger, nesten alle de ble jo sendt med båt, troppene skulle jo byttes ut innimellom, de hadde jo sin familie i Tyskland. De skulle tilbake på permisjon og så videre og så videre. Troppetransporter var det, var en meget hyppig forekommende operasjon sett fra tysk side.
Sikkerhetsnettet og kontaktene
«Det var en veldig risiko.»
Vår oppgave var simpelthen å holde rede på dette her og da kan du jo spørre hvordan vi gjorde det og i den tid vi drev med forberedende, altså forberedelse på å komme i på luften som det het. Så klarte vi da å bygge opp et nett, altså tollvesenet er en viktig instans, losvesenet, havnevesenet. Alle, i alle disse forgreningene av administrasjonen fikk vi jo våre kontakter. Og dette gikk jo ikke veldig lang tid de i sin egen interesse kom til oss med opplysninger fordi at de visste at derfra blir det formidlet videre.
Det var en veldig risiko. Men derfor var jo styrt slik at man skulle aldri ha kontakt med mer enn en person, og det er et gammelt ord som heter at, hva en vet ingen, hva to vet alle. Og da visste vi jo at det hadde jo tidligere i Bergen vart veldige opprullinger og disse opprullingerne av motstandsorganisasjonene, de skjedde jo veldig ofte fordi at man den gangen ikke kjente til oppbygningen av et sikkerhetsnett. Og det var noe av det første vi lærte at, selv om du er med på å bygge opp et hvitt forgrenet etterretningssystem så er det første krav at du skal være uhyre forsiktig. Så jeg i de årene jeg var med i dette her, inntil jeg ble arrestert, så kan jeg jo med hånden på hjertet si at jeg kjente eller hadde kontakt med, daglig kontakt med en innad til selve organisasjonen og en utad mot nettet, og det var veldig få som visste at jeg var noe involvert i dette her.
Helmer Dahls flukt med baby over Nordsjøen
«Helmar Dahl og hans kone og ti dager gamle baby tror jeg den var, den minste passasjereren som krysset Nordsjøen.»
Vi hadde jo da også en annen hjelper som i høyeste grad var teknisk kyndig, det var jo den senere sjefen ved Christian Mikkelsens institutt i Bergen, han fylte nitti år forleden, Helmar Dahl. Og Helmar Dahl var jo en av våre lands fremste teknisk kyndige når det gjelder radiobølger. Og som et apropos til det så kan jeg jo nevne at det var et veldig sterkt ønske fra Englands side. Alle vitenskapsfolk kjenner hverandre når man er innefor selve faget. Og Helmar Dahl hadde jo utmerkede forbindelser med engelsk forskningsmiljø. Slik at et av de første ønskene vi fikk det var om vi kunne sørge for å få brakt Helmar Dahl over til England. Men det måtte jo være et valg fra hans side og akkurat da dette ønsket kom så var Helmar i den situasjon at hans kone skulle ha barn og han ville ikke forlate henne og hvis han forlot Norge så ville han ha henne med.
Det skjedde så den karen som jeg fortalte fikk i oppdrag å reise frem og tilbake mellom Norge og England, Bjarne, på sin tredje tur til Norge så var da fødselen, Ellinor Dahls barn var da kommet, hun lå fortsatt på klinikken. Men Bjarne kom da inn fra Peter Head i Skottland med en skøyte, han ble landsatt på Fjeld utenfor Bergen altså ute på Sotra, nord for Telavåg. Og skøyten som het ”Borghild” og hvis skipper og eier het Jakob Syltøy, de lå der i påvente på å få beskjed om Helmar kunne være med eller ikke. Så en dag så var alt klart så Helmar Dahl og hans kone og ti dager gamle baby tror jeg den var, den minste passasjereren som krysset Nordsjøen. De kom da sammen med Bjarne ut til kysten og kom ombord og mindre enn halvt annet døgn senere så var de da over til Peter Head i Skottland.
Den tyske flåtens betydning: Bismarck og Tirpitz
Tyskland satte jo i gang veldig tidlig og i strid med Versailletraktatens forpliktelser, i gang bygging, en betydelig oppussing blant annet bygging store krigsskip. Et av de byggeprogrammene som han satte i gang, det var jo bygging av de to store krigsskipene, Bismarck og Tirpitz. Bismarck ble ferdig i forbindelse med like etter krigsutbruddet i 1939, ble ferdig kort tid etterpå i førti. Og den var, alle visste jo om Bismarck, for da Bismarck skulle da som et ledd i Hitlers krigføring ut i Atlanteren. Så seilte den opp gjennom Øresund langs norskekysten, den lå for øvrig i noen få dager utenfor Bergen i det som het Dollviken, og der, den lå der og bunkret. Og der blir den jo fotografert av britiske observasjonsfly, som så fulgte Bismarck helt til den gikk ut i Atlanteren rundt Island gjennom Danmarksstredet og inn i Syd Atlanteren og den var jo en betydelig fare for britisk skipsfart.
Nå ble jo den da senket etter at den først hadde selv hadde senket det britiske slagskipet Hood, som ble truffet i, med et prosjektil i ammunisjonsrommet og sprang i luften. Det var jo en forferdelig katastrofe. Nå ble jo da Bismarck kort tid etter på senket av britiske flåtestyrker for man hadde fulgt den hele tiden og engelskmennene var da heldige, de fikk inn noen treffere på blant annet av, med hjelp av flytorpedoer, så Bismarck ble da skadeskutt og ble etter hvert et lett bytte for den britiske flåte. Og gikk jo ned da med praktisk talt hele besetningen.
Mysteriet Tirpitz: Forsvunnet i stormen
Da Tirpitz var klargjort for kamp så hadde jo tyskerne, den var klargjort for kamp nesten et år etter Bismarck var klar, kampdyktig som det heter. Da hadde jo tyskerne lært av dette så de måtte jo da ha Tirpitz ut i Atlanteren, ut i Nordsjøen først, men i stedet for å sende den opp gjennom danske farvann, og gjennom Øresund så ble den faktisk slept gjennom Kielkanalen og den kom ut da i de tyske nordsjøhavnene i Bremerhaven. I midten av januar 1942 var det en forferdelig storm i Nordsjøen og i Tyskland og England også. Og engelskmennene fulgte jo med i Tirpitz, de visste at den lå der og der og der, det oppdaget man med fly, flyfotografering. Og plutselig så var Tirpitz borte, forsvunnet fra jordens overflate. Og det var virkelig panikk i den britiske marineledelse.
Den satte ut i den svære stormen under full radiotaushet, hva ingen visste den ganger var at den tyske marineledelse hadde i god tid forberedt en ankerplass for den i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Og det som skjedde det var at Tirpitz under full radiotaushet og i full storm nesten orkan satte full speed gjennom Nordsjøen opp i retning Trondheimsfjorden og gikk til ankerfeste som var godt forberedt, ligger ved en steil fjellvegg, kan se det den dag i dag. Og der var det på forhånd gjort klare telefonlinjer direkte til marinens hovedkvarter i Kiel. Slik at det man gjorde da, man koblet telefonledningene fra Tirpitz og brukte telefonkommunikasjon. Derfor var den sett fra de alliertes synspunkt forsvunnet, fordi den eneste måten man kunne følge en båt på var jo ved radiosignaler.
Det avgjørende telegrammet
Nå var vi da i den heldige situasjonen at losene på hurtigrutene mellom Trondheim og Bergen, de var jo da rekruttert i dette systemet som vi hadde brukt lang tid å bygge opp. Og vi fikk da beskjed at sydgående hurtigrute hadde sett et stort skip. Så det tok relativt fort tid å klarere og det første telegrammet som, dette er litt skryt, det første telegrammet som kom om Tirpitz og identifiserte dens tilholdssted det ble sendt gjennom Teta-senderen. Og det telegrammet, da jeg skrev den her boken her så ba jeg om å få låne det telegrammet. Og hvis du da ser på disse ulike meldingene så vil du se da et telegram om Tirpitz som, hvor det da står at Tirpitz og seks jager ligger i en sidefjord til Trondheimsfjorden og så videre og så videre.
Så det var en meget nøyaktig melding som de sendte og den ble da kvittert ut. Og så vidt vi har fått brakt på det rene, så var faktisk dette det første telegrammet som kom til den britiske marineledelse om hvor Tirpitz nå var. Og siden så ble skipet jo holdt under oppsikt og den ble aldri sluppet av syne fra engelsk eller fra alliert side. Det regnet jo vi selvfølgelig det å kunne identifisere Tirpitz å sende telegram om hvor den var, det var jo selvfølgelig noe vi var veldig kry over.
Arrestasjonen i 1942
Jeg ble arrestert i to og førti. Men nå må jeg nesten si at jeg ble jo ikke arrestert på grunn av mitt arbeid i Tetagruppen i hvert fall ikke når det gjaldt radiostasjonen Teta. Jeg ble arrestert fordi at vi hadde jo et system hvor de meldingene vi sendte de ble jo nummererte og ble jo da også inndelt i kapitler. Og fra tid til annen så sendte vi jo da en liste over kurerpost til England. Hver gang vi fikk tilleggsspørsmål så måtte vi jo sørge for at vi dels fikk skissert det inn på kart eller hvis mulig fotografere det, så den gangen drev vi også som fotograf. Og så gjaldt jo å få fremkalle dette, det var jo ikke så helt enkelt men vi måtte jo ha pålitelige fremkallerforbindelser så jeg hadde da tatt en del sånne bilder og hadde da en fast forbindelse som tok seg av dette.
Og vi hadde da den koden at jeg leverte da en hermetikkboks, det var vanskelig med mat i den tiden, så en hermetikkboks det var jo greit. Og uheldigvis så ble da ved en razzia som fant sted av helt andre årsaker, denne fotografen arrestert og denne filmen som jeg hadde levert ble funnet og han visste jo ingenting om dette. Han ble satt under en sånn en forferdelig tortur at han ble da til slutt nødt til å oppgi mitt navn, det er grunnen til at jeg ble arrestert. Jeg visste ikke at han var arrestert før akkurat i de dagene var jeg ute av Bergen selv. Jeg stakk hjemom for å se hvordan min mor hadde det, og da hadde vel huset vart under oppsikt tenker jeg. Fordi at jeg hadde vel neppe vart inne i det huset ti minutter så ble det omringet av tyske politifolk og da var det jo liksom ”Hende hoch” og inn i en bil og ned i Gestapos hovedkvarter, da var det brå slutt. Men nå var jeg veldig heldig så man klarte aldri å spore Teta tilbake til meg personlig.
Forhør og en heldig løgn
Bortsett fra at forhørene var veldig harde, så klarte jeg jo da alltid å finne en eller annen forklaring på det som de da ønsket å spørre om. Og det gjaldt jo bare en ting å det var å ikke tilstå noe. For om du først tilsto noe om A så kommer tilleggsspørsmål om B, og så er det da denne berømte sekken full av erter som det går hull på og så triller alle ertene ut. Men det er klart at det kostet jo veldig mye å holde oversikten både hva du hadde sagt og hva de ville spørre om. Så jeg satt da i en og tyve døgn sammenhengende oppe på Gestapos hovedkvarter i Bergen.
Hva gjorde de, det er alt det du har lest om i de ulike bøkene. Det var alt fra slag og spenn og spark og alt sånt noe. Jeg ble da til slutt overført til Bergen kretsfengsel, på enecelle der. Jeg var da i den heldige situasjon at jeg slapp å oppgi noen. Det skjedde ved en blanding av løgn og skrøner, og det som kanskje var det mest avgjørende for meg var da det plutselig lå en haug med fotografier på forhørslederens kontor. Han sa, kjenner de denne, kjenner de denne, kjenner de denne. Og tilfeldigvis så dukket det opp et fjes som jeg kjente utmerket godt, en kar som vi hadde hatt i dekning og som jeg visste var kommet seg over til England. Jeg kunne da med god samvittighet si at ja han kjenner jeg godt, han har jeg vært hos mange ganger. Han hadde jo dessuten leid eller lånt min hybel, så alt var riktig i den utstrekning jeg snakket om ham og jeg kunne jo fritt snakke om han ettersom han var utenfor fare. Det var en av de tingene som jeg sier, der var du heldig.
Skuespillet og veien til Tyskland
«Så det gjaldt jo for meg bare da å fortsette spillet.»
På et visst tidspunkt så måtte jeg jo da bruke skuespillerkunsten min. Jeg hadde en tante som var oversykepleierske på et hospital som stelte mentalt syke mennesker, hun kunne berette om atferdsmønsteret til disse syke menneskene. Så jeg måtte bygge opp en situasjon hvor jeg var gæren. Det som skjedde var simpelthen at jeg knuste jo alle møblene og knuste alle rutene i fengselsvinduet å det ble et forferdelig spetakkel. Da tyskerne stormet inn så hadde jeg jo da ikke noe annet å gjøre enn å kaste meg i halsen på den første som kom inn. Da var det alminnelig antatt at jeg da var gæren. Men isteden for å sende meg på sykehus ble jeg da flyttet fra enecellen i Bergen og til en enecelle på Grini.
Jeg satt altså i fengselet på Grini, jeg var en farlig mann tydeligvis. Men så de gav opp, og isteden for å sende meg på sykehus så ble jeg da hentet ut av cellen sendt inn i en bil, og før det var gått så mange timene så var jeg i bunnen på Monte Rosa. Jeg visste bare at jeg skulle til Tyskland. Da jeg så gjenkjente en av mine forhørsledere fra Bergen blant vaktene, tenkte jeg som så at sannsynligvis hadde han som særoppgave å følge med hva denne karen foretok seg. Så det gjaldt jo for meg bare da å fortsette spillet.
Ankomst Sachsenhausen og «helbredelsen»
Dette fortsatte jeg med til etter jeg kom i Sachsenhausen. Da var jeg jo veldig tynn og mager. Men jeg endte relativt fort på det som heter revier – sykebrakka – i Sachsenhausen. Jeg var virkelig syk, fikk blant annet dysenteri. Og mitt hell det bestod i at det var jo veldig vanskelig med mat i disse leirene, og det var helt alminnelig at når en fange nærmet seg slutten så underslo da de andre det som da var matporsjonen. Da begynte jeg med det som påskudd å si en dag på tysk, ”wo bin ich”. Og så kom jo denne episoden at ”der verrückte, der spricht ja deutsch”. Og da valgte jeg da å kommunisere normalt, det jeg protesterte på det var at de underslo matporsjonen min.
I det øyeblikket de sa at ”der verrückte, der kriegt nichts, der geht ja so wie so ein”, så kunne jeg si at det skal vi vel bli to om. Og fra da ble jeg da normal fange. Det skjedde faktisk femtende januar 1943 på min 22 års dag. Jeg ble kommandert på vekten og da var jeg 42 kilo. Og det var jo litt lite for å være en meter og tre og åtti høy.
NN-fange: Natt og tåke
Da det så viste det seg at man kunne skrive hjem hver fjortende dag, så benyttet jeg meg selvfølgelig av det. Jeg skrev et brev hjem og fikk da ganske omgående dette brevet i retur, med stor rødt skrift: ”Schreibverbot”. Og her ble jeg for første gang presentert med det som het NN -fangen, ”Nacht und Nebel heftlinger”. Denne politikken er jo i ettertid blitt kjent under betegnelsen NN fange. Hitler hadde fått i stand en forordning som blev undertegnet den syvende desember nitten en og førti av Keitel. Og den het da ”Natt og Tåke” forordningen.
Den gikk ut på at sende fanger i dypeste hemmelighet til Tyskland under mottoet ”Vernichtung durch arbeit”, altså disse skal vi ødelegge, de skal arbeides til døde. Og dette skulle skje i dypeste hemmelighet for å fungere som en avskrekkingsmetode. Jeg fikk da på den måten beskjed om at jeg var havnet i denne kategori. Men tyskerne visste ikke først hvor de skulle gjøre av NN-fangene, så de ble plassert i Sachsenhausen i påvente av en avklaring. Høsten 1943 var det klart at NN fangene skulle sendes i en leir hvor de kunne isolere totalt og arbeide dem i hjel, og den leiren ble Natzweiler.
Pakkestedet og møtet med Wanda Hjort
I mellomtiden hadde jeg begynt i Sachsenhausen å jobbe i ”Paketstelle”, pakkekontoret. Der var vi forpliktet til å holde rede på hvem som fikk pakker og hvor de bodde i den store brakkebyen. Dermed kunne vi bygge opp en fortegnelse over hvilke nordmenn som var i leiren.
Da Wanda Hjort (Heger) kom til leiren, visste hun om mange som var sendt til Sachsenhausen. Hun kom til porten og ba om å få levere mat. En dag i begynnelsen av 1943 stod jeg plutselig ansikt til ansikt med to norske jenter, Wanda og Tone Seip. Vi fikk lov å veksle noen få ord på betingelsen at vi snakket tysk. Det ble begynnelsen til en fantastisk jobb fra Wandas side med å smugle ut opplysninger og få mat inn til fangene.
Forglemmelsen og overføringen til Natzweiler
«Halvparten av de norske NN-fangene som kom til Natzweiler døde.»
I oktober 1943 skulle jeg egentlig vært sendt ut av leiren til Natzweiler sammen med de andre NN-fangene. Men av en eller annen grunn ble jeg glemt igjen. Vi tror det skyldes at kartoteket ble plukket ut etter ankomstdato, og man overså at noen få norske NN-fanger hadde kommet allerede i 1942. Dette var et stort hell, for det ga meg en ekstra vinter i Sachsenhausen hvor forholdene var begynt å bli betraktelig forbedret takket være matpakkene hjemmefra.
I Natzweiler var det derimot nordmennene som var pariakasten. Helsetilstanden gikk veldig fort nedover på grunn av hardt arbeid i steinbruddet og et forferdelig klima. Halvparten av de norske NN-fangene som kom til Natzweiler døde.
Arbeidet som «Blockschreiber» i Natzweiler
Da jeg til slutt kom til Natzweiler ble jeg satt til å vaske do. Brakkesjefen på min blokk, Willy Heiling, hadde store problemer fordi regnskapene hans aldri stemte med skriverstuens tall. Jeg sa da til ham at da jeg var ”blockschreiber” i Sachsenhausen, så gjorde vi det slik og slik. Dette var en løgn, men jeg visste jeg kunne klare jobben.
Heiling kom til slutt løpende og spurte etter ”nordmannen som var blockschreiber i Sachsenhausen”. Vi organiserte da de andre nordmennene og laget et fullstendig kartotek over de 783 fangene på blokka. Da tallene stemte på en prikk neste morgen, sa Heiling: ”Kristl, du bist mein blockschreiber”. Dette arbeidet var meget enkelt når man først hadde et system, og det hjalp meg å overleve.
Evakuering og slavearbeid for tysk olje
«Da vi ble funnet av Bernadotte-ekspedisjonen i april 1945 var vi bare 16 mann igjen.»
I september 1944 merket vi at fronten nærmet seg Natzweiler, og vi ble evakuert til Dachau. Derfra ble 75 nordmenn sendt videre til en leir som hette ”Dautmergen” for å delta i ”Operation Wüste”. Tyskland hadde mistet sine oljekilder og trengte nå å utvinne olje fra jordskifer. Det var et forferdelig arbeid under åpen himmel i regn og kulde, og fangene døde fort.
Jeg forfrøs begge armene og føttene og ble sendt videre til en liten leir som het ”Vaihingen” i nærheten av Stuttgart. Her skulle det bygges en underjordisk flyfabrikk i en gammel gruvesjakt. Det var en fryktelig leir, og da vi ble funnet av Bernadotte-ekspedisjonen i april 1945 var vi bare 16 mann igjen.
Redningen med de Hvite Bussene
Plutselig en dag stoppet det en buss foran porten i Vaihingen og Bjørn Heger spurte om det var nordmenn der. Vi ble funnet natten til 7. april. Vi hadde en dramatisk biltur gjennom Tyskland opp til Hamburg, med allierte fly som fløy lavt over oss hele tiden. Vi satt på taket og viftet med et norsk flagg, og bussen var merket med svensk flagg og Røde Kors.
Vi kom frem til Neuengamme den 8. april. Sven Oftedal så oss og sørget for at vi fikk plass på de første transportene til Sverige. Turen gjennom Danmark var som en jubelferd, og den 10. april 1945 var vi i Sverige og kom til Ramlösa.
Hjemkomsten og budskapet til fremtiden
«Mitt siktemål med mine bøker er å dokumentere hva som skjedde når menneskets helt elementære rettigheter blev trampet under fote. Når man først har begynt å skrive, må man bruke tiden på å sette dette på papiret, for ellers blir det glemt.»
Jeg kom hjem med toget en av de siste dagene i mai 1945. Jeg tok trikken til Kampen og sa til konduktøren at jeg dessverre ikke hadde noen norske penger. Da insisterte alle passasjerene på å betale billetten min, og det var en veldig varm velkomst.
Mitt viktigste råd til ungdommen er å sette seg inn i de historiske kjensgjerningene. Det er bare hvis man vet hva som virkelig skjedde at man kan være med på å forhindre at noe sånt skjer igjen. Hvite Busser er et mektig tiltak for å forhindre en gjentagelse. Mitt siktemål med mine bøker er å dokumentere hva som skjedde når menneskets helt elementære rettigheter blev trampet under fote. Når man først har begynt å skrive, må man bruke tiden på å sette dette på papiret, for ellers blir det glemt.